Kabelvåg historie

Kabelvåg er det eldste fiskeværet i Lofoten, og det var her den kommersielle delen av Lofotfiske startet for 1000 år siden.

Til vågene rundt Kabelvåg, det gamle Vågan, søkte fiskere fra hele det nordlige Norge for å høste sin del av det årlige skreiinnsiget. Vågan vokste frem til å bli senter i middelalderens Hålogaland. På Lofotmuseets eiendom Storvågan, 1 km vest for Kabelvåg ligger restene av dette gamle senteret Vågar.

Grunnlaget for Vågans vekst var tørrfiskeksporten til middelhavslandene. Rundt år 1000 ble tørrfisken en handelsvare. Til og begynne med foregikk nok eksporten direkte fra Nord-Norge, Vågan og til utlandet. Men etter hvert ble tørrfisken kjøpt opp av kjøpmenn som kom sørfra for å kjøpe fisken og for å selge korn og andre nødvendige varer. Tørrfisken ble ført til Trondheim og Bergen, etter hvert bare til Bergen, for eksport. På den måten vokste Vågastevnet frem. Det var altså i utgangspunktet et kjøpstevne.

Men også kongemakta ville utnytte den store folkeansamlingen i Vågan, og etter hvert ble det etablert et tingstevne her. Tingstevne lå på Brurberget like ved Storvågan, og det mest kjente tinget ble holdt i 1282. Da ble den såkalte Vågaboka, som var ei egen lovbok for Vågan, opphevet. Det var bare kongens egen lov som nå skulle gjelde i landet. Det var visstnok også egne penger for Vågan, det såkalte Vågasølv.

I 1321 var erkebiskop Eiliv i Vågan og innstiftet et årlig prestestevne hvor det ble bestemt at alle kirkene i Nord-Norge og erkebispestolen i Nidaros skulle være representert ved sommerstevnet i Vågan. Dermed hadde vi fått et komplett Vågastevne.

• Kjøpstevne
• Tingstevne
• Prestestevne

Etter Svartedauen gikk det tilbake med Vågan. Da fogden i Lofoten og Vesterålen, Erik Hansen Schønnebøl var her i 1591, skrev han at Vågan, som hadde vært et kjøpested, nå ikke var noe annet enn et armt fiskevær og at " der bor ikkun 10 – 12 arme stavkarle ".

Senere vokste det frem et nytt senter i Kabelvåg, og på slutten av 1800 tallet hadde Kabelvåg fått en bymessig bebyggelse og stedet var uten tvil " Lofotens hovedstad " med politi, lensmann, sorenskriver, prost, og fremfor alt var stedet et handelssenter. Et annet tegn på Kabelvågs sentrale plass i Lofoten var avisene. Ikke mindre enn fire aviser kom ut her til forskjellige tid, i året 1895 kom det ut 3 aviser samtidig.

Kabelvåg var også en av de kjente markedsplassene langs kysten. Dette markede hadde , som vi har hørt, tradisjoner langt tilbake i tiden. Da det første markedet ble holdt i 1882 , så var det en gjenopptagelse av det gamle Vågastevnet fra middelalderen. Under Vågastevnet var det omsetningen av tørrfisk som var den bærende kraft, mens Kabelvågmarkedet i nyere tid mer hadde preg av forlystelser. Hit kom folk for å kjøpe, selge, underholde eller bli underholdt. Det siste markede i Kabelvåg ble holdt i 1939.

Med motoriseringa av kystskipene gikk det tilbake med Kabelvåg. Havna var for dårlig, og Svolvær overtok nesten all båttrafikk og dermed også den nye veksten. Til tross for at stedet har vært herjet av mange større branner, har likevel den gamle trehusbebyggelsen vært et varemerke for Kabelvåg. Men med de to siste brannene, 8 desember 1991 og 13 juni 1992, er flere av de eldste bygningene i Storgata gått tapt.

I dag er Kabelvåg først og fremst et skole og kultursenter. Stedet har videregående skole, folkehøgskole, og Nordland Videoverksted med utdanning innen film.

I Storvågan, 1 km vest for Kabelvåg, ligger det innenfor grensene for det gamle middelaldersenteret, et kultur og turistsenter. Der finner vi Lofotmuseet som er regionmuseum for Lofoten. På museets eiendom foregår det årlige arkeologiske utgravninger i regi av stiftelsen Vågastemne. Dette er et pilotprosjekt hvor skoleungdom i stor utstrekning får delta i utgravningene.

Videre har vi Galleri Espolin hvor storparten av Kaare Espolin Johnsons bilder er utstillet. Samlingen er en gave fra kunstneren til Vågan kommune. Lofotakvariet og turist og rorbuanlegget Nyvågar er med på å gjøre Storvågan til et unikt område.

Utdrag av Kongebrosjyren fra 1992 skrevet av Håkon Brun (1992)